Teksten under er et utdrag av kapittel åtte fra boka «UT. Kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv uten å ta knekken på kloden».
I boka blir du med meg og min familie på tur tvers over Norge fire ganger. Kunne vi lære noe om oss selv og samfunnet vi lever i ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyester som ramme om livet, dag etter dag, i regn, i sol, i snø og kulde?
Boka ble publisert i 2020, men er, dessverre, minst like relevant i dag. Teksten var ment som en situasjonsbeskrivelse og skulle danne et slags bakteppe for hva det enkle livet i det fri kan lære oss.
Det er ikke akkurat bokas mest lystige lesning, men kanskje det er bokas viktigste. Uten en forståelse for hvor alvorlig suppa vi står i er, blir nemlig løsningene vi kommer opp med fort for enkle og overfladiske.
Samtidig ligger det et håp der. Det håpet handler om deg og meg. I disse tider, der sterke menn med svake selvbilder dominerer verden, er det viktig å huske på at de aller fleste av oss faktisk bærer i oss nøkkelen til veien ut av uføret. Og en av måtene å finne den på, ligger der ute, i det fri, og venter på oss. Men det må du nesten lese mer om i selve boka.
–
I 1972, året før jeg ble født, ble det publisert en bok som skulle få enorm rekkevidde. Boka heter The Limits to Growth, eller Hvor går grensen? på norsk. Den ble oversatt til 30 språk og har så langt solgt i omtrent 30 millioner eksemplarer. Bokens forfattere var en tverrfaglig sammensatt gruppe og talte blant annet vår hjemlige Jørgen Randers, professor emeritus i klimastrategi og tidligere rektor ved Handelshøyskolen BI.
Ved hjelp av en avansert supercomputer, etter datidens standard, undersøkte forskergruppen 13 ulike scenarioer for fremtidsutvikling for verden fra 1972 og fram til 2100. Scenarioene var basert på historiske trender i økonomi, ressurser, miljøbelastning og befolkningsutvikling fra 1900 til 1970.
Det mest skremmende scenarioet var et utviklingsforløp som fulgte det de kalte «business as usual», altså at verden fortsatte i samme spor som tidligere. Scenarioet framstod som lovende i de første to generasjonene etter 1972. Velstanden steg uavbrutt som følge av økonomisk vekst. Men så, i 2030, sa det stopp. Herfra gikk det kun nedover, og både forbruk og levealder begynte å synke som følge av mangel på energiressurser, uløste miljøproblemer, fallende matvareproduksjon og sosiale spenninger som kunne oppstå som følge av trengsel. Levestandarden falt, år for år.
Boka fikk etter hvert masse kritikk. Det startet for alvor med tre professorer i New York Times ved utgivelsen i 1972. De karakteriserte arbeidet som «tomt og villedende» og satte spørsmålstegn ved datakvaliteten, «søppel inn, søppel ut», som de skrev. Noen kritikere mente at modellene ikke tok ordentlig høyde for den teknologiske utviklingen og mente det var teoriene til Thomas Malthus i ny forkledning.
Den britiske samfunnsøkonomen Thomas Malthus framsatte i 1798 en teori om at verdens befolkning vokste raskere enn produksjonen av mat. Dersom ikke befolkningsveksten ble stanset, hevdet han at det kunne ende med sult, krig og epidemier. I 1798 var det 1 milliard mennesker på jorda. I dag er vi 7,8 milliarder. Innovasjoner som forbrenningsmotoren, foredling av planter og dyr, kunstgjødsel og sprøytemidler har gjort de dystre spådommene til skamme. Inntil nå.
Kritikken mot boka Hvor går grensen? kom fra de mest prominente forskningsmiljøer og vokste i årene som fulgte. Scenarioet «business as usual» ble av mange oppfattet som science fiction, uten hold i virkeligheten. Boka ble etter hvert glemt, og nasjonal og internasjonal politikk utformet som om planeten vår ikke hadde noen fysiske begrensninger.
I dag vet vi at forfatterne bak Hvor går grensen? så langt i stor grad har hatt rett. Verden følger nemlig skremmende tett på scenarioet «business as usual» i boka. Det dreier seg ikke bare om klimaet, for det er mer enn klimaendringer som truer livet slik vi kjenner det. Vi er også i gang med fysisk å omkalfatre planeten.
Vi bygger og spiser og griser i stykker den planeten som har vært fundamentet for liv i milliarder av år. Vår påvirkning på planeten er nå så stor at noen forskere mener vi er inne i en ny geologisk tidsalder: antropocen. Menneskets tidsalder. Arter utryddes anslagsvis mellom ti til hundre ganger raskere enn den naturlige utdøelsesraten, og hastigheten er økende. En FN-rapport som kom i 2019, anslo at nærmere én million arter står i fare for å dø ut. Ifølge rapporten har minst 680 virveldyr blitt utryddet siden 1500-tallet. Den aller største utfordringer er arealendringer, enten det er hogst, bygging av veier og hus, ekspansjon av landbruket, oppdemming, drenering, rørlegging av elver, søppeldynger eller annet.
Selv om en art ikke er utryddet fra jorda, vil lokal og regional utdøing føre til at økosystemene gradvis blir mer artsfattige og utarmet. Da reduseres ikke bare økosystemenes funksjon i dag, men også deres evne til å stå imot ytre påvirkning fra endret klima, innførte skadedyr eller liknende i framtiden. Kombinasjonen av både omfattende arealendringer og rask global oppvarming kan vise seg å få katastrofale følger.
Vi evner ikke å verdsette de tjenestene og godene naturen gir oss, og om vi gjør det, vinner likevel altfor ofte kortsiktig profitt for de få foran langsiktig nytte for folk flest. Skog reduseres fra et økosystem med et mangfold av arter til utelukkende å handle om verdien av tømmeret. Verdien av skogen som levested for arter, som er viktige for både seg selv og oss, enten det er fordi de holder skogøkosystemet i balanse, motvirker flom eller danner grunnlag for medisinske oppdagelser, blir ignorert. I stedet plantes trær i artsfattige plantasjer, ofte etter at det naturlige treslaget i området er byttet ut.
Myrer, som fungerer som enorme karbonlagre og suger til seg vann som svamper, og dermed begrenser oversvømmelse, dreneres for å plante trær eller avgrøder. Økosystemene i fjordene forurenses med fiskeoppdrett. Våre siste villmarker bygges ut med vindturbinparker. Profitt i dag vinner over bæredyktighet i morgen.
Halvparten av alle industrielt anvendte enzymer kommer fra sopp, og opphavet til den moderne legevitenskapen er bygget på stoffer vi finner i naturen. En av vår tids viktigste medisinske oppdagelser stammer fra en soppvariant som bare er kjent fra Dyranut-traktene på Hardangervidda. Soppen produserer stoffet cyclosporin, et stoff som demper immunsforsvarsreaksjonen og er helt essensielt ved organtransplantasjoner. Hadde vi bygget en hytteby der, ville vi kanskje aldri oppdaget cyklosporin.
Forskere leter med lys og lykte etter framtidens antibiotika der ute, men det er et kappløp med tiden – den hemningsløse internasjonale bruken av antibiotika innenfor helsevesenet og i kjøttindustrien frambringer nye resistente bakterier raskt. Samtidig ødelegger vi den naturen der vi jakter framtidens antibiotika og løsningen på kreftgåten.
Det er altså ikke meteornedslag eller vulkaner som er katastrofen på kloden denne gangen. Det er oss. Det er livene vi lever, liv vi oppfatter som helt vanlige og ordinære liv, det er det som er katastrofen. Summen av alle hverdagene våre. Men de ulike hverdagene våre bidrar ikke like mye. Det vi i Vesten oppfatter som vanlige, hverdagslige liv er i virkeligheten hverdagen for kun en mindre del av jordas befolkning.
Begrepet «økologisk fotavtrykk» er et forsøk på å beskrive det arealet som er nødvendig for å produsere det vi konsumerer, og for å ta opp utslippene av klimagasser forbundet med produksjonen. Begrepet kan brukes til å sammenlikne miljøpåvirkningen på tvers av verdens land. I dag er menneskehetens økologiske fotavtrykk tilsvarende 1,75 jordkloder. Vi har som kjent kun én klode. Vårt avtrykk på jorda er med andre ord større enn det den kan bære over tid.
Dersom hele verdens befolkning levde som oss nordmenn i ett år, ville forbruket kreve ressursene til bortimot tre og en halv jordklode. Hvis vi alle skulle leve som kinesere, ville vi trenge nærmere to jordkloder. Som nordamerikanere? Omtrent fem jordkloder.
I motsatt ende av skalaen finner vi land som Eritrea, Haiti og Bangladesh. Hadde vi alle levd som i disse landene, kunne vi klart oss med mindre enn halvdelen av jordas ressurser. Selv det er egentlig skremmende mye.
Samlet sett svarer det økologiske fotavtrykket i EU-landene til nesten tre jordkloder, godt over dobbelt så mye som den biologiske bæreevnen i EU. Omtrent 60 prosent skyldes utslipp av klimagasser.
De seneste årene har det økologiske fotavtrykket gått ned i EU. En del av reduksjonen i EUs økologiske fotavtrykk skyldes overgang til mer bærekraftig energiforsyning. Men det er bare en del av forklaringen. En stor del skyldes nemlig økonomisk nedgang etter finanskrisen i 2008. Enda viktigere er kanskje at en stadig større del av produksjonen av varer har blitt flyttet til lavkostland som Kina. Utslipp av klimagasser følger med på lasset. Hvis vi korrigerer for utslippene fra import, har EU og Nord-Amerika større utslipp av klimagasser enn det disse landenes egen produksjon skulle tilsi. I Kina og India er det omvendt. En del av økningen i utslipp av klimagasser kommer her fra produksjon av varer som importeres av andre land, for eksempel Norge. I Norge står import av varer for 43 prosent av de samlede utslippene av CO2.
I dag klamrer verdenssamfunnet seg fortsatt til tanken om evigvarende økonomisk vekst. Tilhengere av dagens økonomiske system argumenterer ofte med at veksten løfter folk ut av fattigdom. Hvem kan vel argumentere mot det? Spørsmålet er om det i realiteten er et kamuflert argument for at vi i den velhavende del av verden skal øke vårt allerede langt fra bærekraftige forbruk.
Den økonomiske veksten hjelper riktignok med å dra de aller fattigste ut av fattigdom, men den øker samtidig ulikheten både innad i land og mellom land. Det er nemlig bare en svært liten del av veksten som kommer de fattigste til gode.
I perioden 1980 til 2016 fikk den halvdelen av jordas befolkning med lavest inntekt kun andel i 12 prosent av veksten. Den rikeste, ene prosenten fikk andel i over en fjerdedel av veksten i økonomien og kontrollerer i dag omtrent 45 prosent av de økonomiske verdiene. Ikke bare det, den rikeste delen forurenser også markant mer enn den fattigste.
En undersøkelse fra 2015 viste at den rikeste, ene prosenten av USAs befolkning forurenser 15 ganger mer enn det nasjonale gjennomsnittet, 50 ganger mer enn gjennomsnittet for verdens befolkning forøvrig og hele 2500 ganger mer enn de befolkningsgruppene som forurenset minst. En undersøkelse fra Norge i 2017 viste en liknende sammenheng mellom inntekt og utslipp av CO2. Den rikeste femtedelen av befolkningen slipper årlig ut omtrent førti tonn CO2, fem ganger mer CO2 enn den fattigste femtedelen med sine åtte tonn.
Den store utfordringen med å redusere utslippene av klimagasser minner om prinsippet om allmenningens tragedie, beskrevet av biologen Garrett Hardin i 1968. Hardin mente at fri tilgang til en ressurs ubønnhørlig ville føre til at ressursen overutnyttes. Han forsøkte å illustrere prinsippet med et tankeeksperiment om en landsbys felles beiteområde, der byens bønder kunne ha husdyrene sine på beite.
Vi kan tenke oss at beitet hadde en bærekapasitet på hundre dyr. Om det var fem bønder i landsbyen, vil de kunne sette ut tjue dyr hver. Men hva skjer dersom en av bøndene setter ut et ekstra dyr, slik at summen av dyr plutselig blir 101 dyr? Siden bærekapasiteten til området overskrides, vil det bli litt mindre mat til alle dyrene, som dermed vil få litt dårligere vekst enn da det var hundre dyr på beitet. Ulempen med det ekstra dyret fordeles med andre ord på alle bøndene. Men gevinsten ved å sette ut det ekstra dyret tilfaller helt og holdent bonden som satte det ut.
Kritikere av Hardin har trukket fram at slike allmenninger i virkeligheten ofte er godt regulert, og det er et viktig poeng. Dersom de som har tilgang til allmenningen, er knyttet sammen i et sosialt fellesskap, dannes det ofte regler og normer for hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt. De som eventuelt drister seg til å utnytte systemet, vil påkalle fellesskapets vrede når de blir oppdaget. Men snarere enn å tenke på allmenninger i ordets reelle betydning må vi se prinsippet bak allmenningens tragedie som en menneskelig tilbøyelighet som utløses når vi har tilgang på uregulerte allmenninger i overført betydning.
Det er lett å få øye på områder i samfunnet der prinsippet bak allmenningens tragedie gjør seg gjeldende. Tenk bare på Norges oljepolitikk, der det i fullt alvor sies fra politikerhold at det er bedre at vi i Norge tjener penger på å selge klimaskadelig olje enn at noen andre gjør det. Ja, vi finner prinsippet bak allmenningens tragedie i alt fra forurensing av hav og luft til overfiske eller hamstring av doruller under pandemier.
I dag lever de fleste av oss i samfunn der vi er anonyme i mengden, og selv om vi kanskje tar valg som ikke er til det beste for flertallet, er det ikke noe som regulerer det lenger. De sosiale reguleringsmekanismene som fungerte da steinaldermennesket bodde i små, intime samfunn, er satt ut av spill. Det er ikke lenger noe som holder oss tilbake fra å sette ut det ekstra dyret, sånn i overført betydning. Om vi vil fly kloden på kryss og tvers og slippe ut tonnevis med CO2, er det ingen som stopper oss. Gleden ved reisen tilfaller oss selv, miljøbelastningen fordeles på oss alle. Om jeg vil kjøre barnet mitt i bil til skolen, kommer mitt barn trygt til skolen, mens skoleveien blir litt mer utrygg for alle andre.
Kritikere, som mener at kontinuerlig økonomisk vekst på sikt vil ta knekken på kloden slik vi kjenner den, blir ofte møtt med argumentet om at de er naive. Markedet vil ordne opp av seg selv, sier fortalerne for vekst. Når det blir mangel på en ressurs, vil prisene stige, og investorer begynne å lete etter alternativer, lyder argumentet, og dermed vil vi få en grønn omstilling.
Spørsmålet er hvem som egentlig er naive. Utfordringen med dagens økonomiske systemer er at kortsiktig gevinst i praksis alltid vinner over langsiktig bærekraft. Ingen steder i naturen eksisterer noe slikt som uhemmet, evigvarende vekst. På et eller annet tidspunkt slår begrensninger inn.
I dag snakkes det varmt om at vi skal ha grønn vekst ved å koble veksten fra miljøskadelig aktivitet. Men det er en illusjon. Et vanlig brukt argument er at vi skal erstatte miljøskadelige aktiviteter og ressursbruk med alternativer som ikke er miljøskadelige. Men selv om vi erstatter en ressurs med en annen, vil vi likevel kunne oppleve ressursmangel på sikt – vi har ikke uendelig med ressurser av noe slag. Å erstatte fossile brensler med mindre skadelige alternativer basert på vind, vann eller sol er selvsagt bra, men det er fysiske begrensninger for hva som er mulig selv med disse teknologiene. De tar plass og krever ressurser til bygging. På et eller annet tidspunkt sier det stopp.
«Ok, da må vi ha endogen vekst, der den økonomiske veksten er basert på innovasjon, kunnskap og humankapital, vi må ha sirkulær økonomi,», lyder de videre argumentene.
Det høres bra ut. Hvem kan vel argumentere mot at innovasjon, kunnskap og human kapital skal gi oss et mer effektivt og samtidig bærekraftig samfunn? Men den store elefanten i rommet er at veksten tas ut i økt forbruk. Dermed øker likevel utslippene og vårt økologiske fotavtrykk. Hadde vi derimot tatt ut effektiviseringen ved å jobbe mindre, ville det kunne hatt en positiv effekt på miljøet. Men i et kapitalistisk system med et marked uten bremser er det ingen som er interessert i at vi skal forbruke mindre, snarere tvert imot. Da finanskrisen rammet Norge i 2008, oppfordret selv finansminister Kristin Halvorsen fra Sosialistisk Venstreparti folk til å øke forbruket for å få fart på samfunnsmaskineriet igjen.
Sirkulær økonomi, der ressursene skal resirkuleres i størst mulig grad, er selvsagt bra. Utfordringen er at vi med stadig vekst på et eller annet tidspunkt vil bli rammet av ressursmangel av en eller annen art likevel. En sirkulær vekstøkonomi kan vinne tid for oss, men det er ikke den endelige løsningen så lenge veksten fører til vekst i forbruk. Løsningen er like enkel som den er krevende å gjennomføre. Vi må redusere vårt økologiske fotavtrykk ved å få ned forbruket.
I nye modelleringer basert på arbeidet til forskerne bak boka Hvor går grensen? har man sett på hva som skjer i det helt urealistiske scenarioet der vi antar at ressursene ikke kan ta slutt, at de er uuttømmelige. Likevel går vi mot et fall i levestandard en gang i perioden fram mot århundreskiftet. Selv om vi skulle anta at jorda har uendelig med ressurser, er det kort og godt grenser for hvor mye forurensing og klimagass planeten kan håndtere.
Brutto nasjonalproduktet (BNP) inkluderer hverken frivillig arbeid eller husarbeid, som begge er helt essensielle i et samfunn. Og enda verre, BNP tar heller ikke høyde for goder vi får fra naturen. Lar du vasketøyet tørke i sola, skjer det ingenting med BNP. Putter du derimot vasketøyet i en tørketrommel og lar det tørke ved hjelp av elektrisitet fra kullkraft, har det en positiv innvirkning på BNP.
Den store utfordringen er at vi glemmer at vekst i BNP i stor grad skjer på bekostning av naturen vi er avhengig av. Vi bygger ned eller drenerer myrer og ignorerer at de lagrer store mengder drivhusgass og motvirker flom ved å suge til seg regnvann. BNP vokser, men vi trekker ikke fra utgiftene fra økt utslipp av klimagasser og ødelagte økosystemer.
Vi trenger nye indikatorer for et lands suksess. Indikatorer som ikke kun handler om BNP, for selv om økonomien er viktig, skal det mer enn penger til for at et samfunn er vellykket. Vi behøver indikatorer som sier noe om hvordan pengene faktisk er fordelt i samfunnet, om sosial likhet, om bæredyktighet, om sosial kapital, om økonomisk trygghet, om jobbmuligheter, om rettssystemet, ja, alt det som gjør et samfunn til et godt samfunn å leve i.
Koronakrisen i 2020 viste oss både hvor sammenvevd verdenssamfunnet er, og hvor raskt den verden vi tar for gitt, kan endre seg. Globaliseringen binder menneskeheten sammen, men gjør oss også sårbare. Den romerske filosofen og stoikeren Seneca skal ha sagt at «velstand vokser langsomt, men ødeleggelsen er rask». Vi kan møysommelig bygge opp et korthus, men i det øyeblikket vi legger på et kort for mye, eller på feil sted, raser det på et øyeblikk.
Vi kan ha økonomisk vekst og alt kan se tilforlatelig ut, helt til katastrofen kommer. Utifra veksten i BNP så alt bra ut for økonomene før finanskrisen i 2008, helt til det smalt, så å si uten forvarsel. Hvis økonomene slet med å forutsi en økonomisk krise skapt utelukkende av markedet, bør vi da tro på vekstøkonomene når de påstår at miljøutfordringene vi er på vei inn i, kun vil ha en beskjeden innvirkning på, ja, du gjettet riktig, BNP?
–
Fra boka “UT. Kunsten å leve et enkelt og eventyrlig liv uten å ta knekken på kloden”.